Kampen om Bia-bed'en

Allerede i januar kjøpte jeg en Bia-bed som jeg tenkte den nye valpen vår skulle få. Solan har allerede en god Durabed, samtidig som han gjerne ligger i stolen eller oppå eller i buret sitt.


Det er rart med det, men når jeg dro fram senga i går og la i "snuttefilten" og en gammel 80-tallsgenser kugjeteren pleier å ha i buret sitt, så var nok eierskapet avgjort. Solan må gjerne ligge i senga, men han får ikke lov til å jage ut minsten.


Det er bare det at Ferdinand ikke klarer være mindre enn 50 cm fra Solan uten at han fristes til å begynne å lugge han litt i barten,- og da er de i gang...


Men når kampen vel var over, la Solan seg i stolen. Der får han fred for den lille plageånden som sovnet søtt i Bia'en.

Før slaget sto, hadde begge hundene fått en runde med rygging. Solan hadde fått trent på litt party-triks, og Ferdinand hadde fått alle fire potene i lokket som vi har brukt til hans første shaping-oppgave.


På morgenkvisten i dag bar det ut i skogen igjen. Med unntak av to hunder, møtte vi bare tobente. Solan dabbet skikkelig av siste del av turen, og vi var nødt til å ta en del pauser. Jeg har lagt merke til at han beveger seg dårlig de siste dagene, men nå har vi nettopp redusert kortison-dosene, og jeg håper det går seg til etter hvert. Han har fungert bra på denne doseringen tidligere, men av og til virker det som om han trenger litt tid for å venne seg til lavere dosering. Vi får ta det som det kommer.


Litt drikke må til underveis. Jeg vet ikke helt om Ferdinand drikker fordi han er tørst, eller om han drikker fordi Solan gjør det. Solan er nemlig hans største helt. Bare Solan strekker seg eller rister seg, hører vi lyden av en forventningsfullt piskende heeler-hale.

Ferdinand var til sjekk av øyet i dag. Det er nå helt fint, så det kan ikke ha vært store såret. Bra er det. Det ble en del kontakt-trening på venteværelset i dag også, men de defensive bjeffene hørte vi lite til. Ferdinand klarte å åle seg bort til en trivelig flat og en snill, gammel golden. Jeg håper i det stille at det betyr at han nå begynner å tenke at andre hunder faktisk kan være ok helt fra begynnelsen av, og ikke må bjeffes litt på først. Han er ellers veldig tydelig i språket, så ingen av de møtende hundene kan tenke annet enn at her kommer det en liten, vennligsinnet valp.


Til og fra veterinæren øvde vi på å gå pent i bånd. Det er akkurat passe langt, og Ferdinand strammet bare båndet et par ganger. Mange klikk og godbit!


I kveld fikk begge hundene et godbitspor hver. Ferdinand skjønte ikke helt at det var slutt da han fant ballen som lå i enden av sporet, men ellers gikk det bra. Solan ble helt vill da han forsto at det var sporing på gang, men begynte å lete planløst (og en smule desperat?) etter pinnsvinet før jeg fikk roet han litt ned og satt han på sporet. Da fant han fort veien.

Solan har ellers trent mer på kryp, stegforflytninger, snurr og ligg død. Han jobbet godt og konsentrert. Sideforflytningene er ikke pene, så de må vi jobbe mer med.

Ferdinand fikk trene på stå, berøre target-stick med snute i ulike høyder og på ulike objekter, samt å stå med alle fire poter i lokket. Han er kjemperask, men så snart han føler det butter litt, bjeffer han. Dette skjedde først og fremst på stå i dag, og da valgte jeg å ikke klikke når han sto og bjeffet samtidig. Han fikk allikevel mange klikk på kort tid.

Solan bjeffet også noe som valp for å få oppmerksomhet, og det fikk vi bukt med ved å ignorere. Når han er frustrert har han imidlertid mer tendens til å brøle, og det har aldri plaget meg så mye at jeg har tenkt at jeg måtte gjøre noe med det. Skingrende bjeffing går imidlertid rett inn i sinnssykenerven min, så det må jeg bare få bort...